The true story + 2008 (året som aldri blir glemt)

Siden jeg har laget meg en blogg, så kan vel skrive noen ord også.

Å mitt første innlegg vil jeg bruke på å oppsummere 2008, for det har hvert et år som rett å slett har gjort at jeg har fått mitt liv tilbake. Men for å forstå så må vi gå litt tilbake.

for å lage en lang histore veldig kort, så ble jeg etter flere år med usikkerhet rundt min egen helse, påvist GAD eller Generalisert Angstlidelse som det så pent heter på norsk, å dette vil si i bunn og grunn at du har angst for mye rart, og angst kan gi deg kropslige symptomer og for min del så var jeg så si kronisk svimmel. Å svimmelheten var det som knakk meg helt, tankene er greie nok, men når svimmelheten blir påvirket av tankene da blir det helt jævlig.  Uansett, jeg hadde ingen tro på at det var noe pyskisk galt med meg på det tidspunktet, men gikk med på å gå til kommunens psykriatiske team. Her fikk jeg en utrolig oppfølgning og hadde ei fast dame som jeg var hos 2-3 ganger i uken. Det første jeg og denne fantastiske damen gjorde var at vi bestemte oss for å skifte lege, å her startet en fantastisk snu opperasjon.

Denne nye legen klarte noe som den gamle ikke hadde evnen til, å ta meg seriøst ! Etter noen legebesøk så mente han jeg var psykisk syk, men det trodde jeg ikke, så vi lagde en avtale om at jeg fikk bestemme ting jeg ville sjekke ut, men hvis de prøvene var positive så skulle jeg starte på Anti-Deprissiva og det var en grei deal for meg. Prøvene viste ingen ting og jeg holdt min del av avtalen.

Så jeg startet med disse pillene høsten 07, og etter en mnd så merket jeg at det hadde en positiv virkning, men jeg måtte starte helt på scartch, man må virkelig jobbe med seg selv og for min del som hadde så mye angst innabors. Det var som å lære seg å gå egentlig. men jeg klarte å overvinne den ene angsten etter den andre sakte men sikkert. Og når 2008 startet så bestemte jeg meg for å starte å røre på flesket, etter 2 år med så si bare sofa/senge ligging, så startet jeg med å bare gå små små turer, formen sånn fysiskt sett var kanskje på et bunnnivå som ikke ligner eller den ligna grisen. Uansett når våren kom, så startet jeg med å sykle, sykkel er en idrett som jeg elsker og det var en utrolig følse å kunne starte å sykle igjen, fordi jeg hadde angst for å trene, noe som jeg har elsket hele mitt liv (vet noen kan være litt uenig i dette utsangtet men). Uansett, sommern gikk og jeg fikk en kjempe mulighet, jeg ble forspurt om jobb på et eldresenter, jeg følte jeg hadde kommet langt på vei og tok sjansen. Dette gikk greit og ting gikk ok. Men så ble det slutt mellom meg og kjærsten som jeg hadde vært sammen med i 4 og halvt år, skal ikke skrive så mye om dette, men det var bare et tidspørsmål. Uansett så vil jeg takke Hanne for all hjelpen og støtten, en bedre kjærste kunne jeg ikke bedt om. Men fra der så gikk det egentlig bare bedre og bedre, vintern kom sakte men sikkert, jeg fikk jobbe mer på gamle hjemmet og i midten av desember sluttet jeg med pillene mine. Idag er jeg meg selv igjen, jeg er i bedre form på lenge og jeg er veldig fornøyd. Kunne skirvet ennå mer detajert osv, men det gidder jeg ikke.

 

Til slutt vil jeg bare takk noen spesielle mennsker.

Hanne Lise

Legen min

Hamar Kommune Psykriatiske Helse team (T + C)

Mamma og pappa

birkern, kozlov, simen og lars (som virkelig har vært gode venner hele tiden)

Takk så mye

 

Zachi.